”Alle skal med”

Arbeiderpartiets slagord ”Alle skal med” skal naturligvis ikke tas for bokstavelig. Men slike motto kan få tankene til å vandre i mange retninger. Den første assosiasjonen jeg får er ”inkluderende”. Det er jo et begrep som er positivt i utgangspunktet, men som alle vet er svært krevende å praktisere. Det gjelder svært mange forhold. Jeg tenker i særdeleshet på nordområdesatsingen.

Motoren i nordområdesatsingen er Utenriksdepartementet med mottoet: ” Aktivitet, kunnskap og nærvær”. Drivkraften er geopolitiske problemstillinger i nord. Virkemidlene er ressursutnyttelse, klimapolitikk, kunnskaps- og næringsutvikling. Og relasjonsbygging, særlig med Russland. Oppfordringen er: ”Utnytt mulighetene!”.

Vår nylige utnevnte regjering fortsetter med Jonas Gahr Støre som utenriksminister. En bedre utenriksminister kan man ikke tenke seg. Og ikke minst er det en garanti for at vi fortsatt vil ha et sterkt fokus på nordområdesatsingen. Det er betryggende for alle som er opptatt av utviklingen i nord, selv om sammenhengene i de utenrikspolitiske prioriteringene og hva dette betyr for utviklingen på land trenger mer politisk bearbeidelse. Sagt på en annen måte; vi trenger mer dialog om og prosess for hva som er de kritiske faktorene for at vi skal faktisk skal bli i stand til å utnytte de mulighetene satsingen gir. Regjeringen gir oss det strategiske rammeverket, har valgt noen satsingsområder og utvikler og bevilger virkemidlene. Så er det egentlig opp til oss selv å gjøre resten av jobben.

Men er det så enkelt? Nordområdesatsingen kan for mange fremstå som eksklusiv og som et utpreget eliteprosjekt. Eksklusivt fordi utenrikspolitikken i utgangspunktet ikke er ”politisk allemannseie” og dernest fordi det foreløpig er et fåtall aktører som har definert seg inn som tydelige nordområdeaktører. Disse er primært større institusjoner som er drevet over statsbudsjettet. De er heller ikke aktører som har et formelt ansvar for å inkludere andre enn de som er relevant for å utføre sine kjerneaktiviteter.

Elitepreget fordi den viktige kunnskapsdimensjonen først og fremst kobles til høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner. Men ikke bare det. Prosjektet er også i stor grad ute av de lokale og regionale politikkfora. Det betyr at den lokale og regionale politikkutøvelsen ikke nødvendigvis har fått et tydeligere nordområdeperspektiv. Det som eventuelt får saker som berører satsingen til å trekke i samme retning er gjennom sentral styring og bevilgninger.

Kan dette være noe av forklaringen på den apatien og mangel på engasjement som vi opplever når det gjelder nordområdestrategien – som kanskje er særlig merkbar og bekymringsfull når det gjelder den yngre generasjonen?

Det var oppløftende å høre Kristin Halvorsens utsagn i forbindelse med sin utnevnelse om som kunnskapsminister; ”Folk og unger er vår viktigste ressurs! Dette er fremtidsdepartementet!”. Kanskje dette perspektivet vil føre til at satsing på unge snart blir en strategisk satsing og ikke bare definert som skolepolitikk? Og at de unge dermed kan få en plass i nordområdesatsingen?

Hvis ”alle skal med”, så kan et godt råd være å inkludere befolkningen – og særlig de unge – i nordområdetenkningen. Nordområdedialoger som ikke bare øker kunnskapen og bevisstheten rundt om satsingen og dermed gir økt eierskap og mobilisering, men som ikke minst inspirerer og stimulerer de unge til å tenke: ”Yes, dette prosjektet tror jeg på, dette vil jeg være en del av”!