Brudeferd i Lofoten

Katastrofen i Mexicogolfen ble et dramatisk bakteppe til slaget om Lofoten. Den gjorde risikoen mot våre marine økosystemer, gyteområder og fiskefelter nærgående aktuell, likeså konflikten mellom oljeindustrien og fiskeri- og havbruksnæringa. Nå er forvaltningsplanen snart på skrivestua. Nå legges brikkene. Likevel: Lofoten ble ikke den store miljøsaken sommeren 2010. Det ble Hardanger. Det ble spørsmålet om hvorvidt det er estetisk tålelig å bygge høyspentmaster i Hardanger. 

Visst har klassisk miljøvern sin plass. Visst må det vurderes nøye hvordan, hvor og om inngrep i natur skal gjøres. Det vil også bli tema om det blir oljeboring i Lofoten, i hvert fall ilandføring. Lofoten handler bare om så mye, mye mer. Om langt mer presserende miljøspørsmål.

Men Hardanger tok kaka. Hardanger fylte redaksjonene, førstesidene og kommentariatet. Hardanger overskygget langt på vei 800 mennesker på folkefest mot oljeboring i Lofoten 7. august, som ble arrangert av Folkeaksjonen mot oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Hvorfor i alle dager? Er virkelig estetikk større enn hensynet til klima og sårbare fiske- og gyteområder?

Hva som rangerer Lofoten og Hardanger i redaksjonenes og offentlighetens fokus, handler ikke om substans. Det handler om uttrykk og aktører. Konflikten mellom sentrum og periferi er åpenbart fortsatt en sterk skillelinje i norsk politikk. Hardangeraksjonen klarte å gjøre motstand mot mastene til en protest mot Oslo-arrogansen, der lokalmakta reiser seg mot establishment. Dette ble konfliktens nasjonale uttrykk. Regjeringen hadde ikke sjangs i havet.

Selv om frontene i LoVe-saka ikke er like klare som i Hardanger, er det en betydelig nordnorsk motstand mot oljeboring i Lofoten, fra fiskere, havbruksnæring, turistnæring og blant befolkningen for øvrig. Etter krisa i Mexico-golfen har motstanden økt, og den lokale folkeaksjonen er på hugget. Slaget om Lofoten ser bare ikke sånn ut, og slett ikke i nasjonale medier. I riksmedia som dekket folkefesten, ble denne definert ”Naturvernforbundets Miljøfestival”. Verken den lokale folkeaksjonen, lokale fiskere eller de mange tilreisende nordlendingene spilte førstefiolin. Det gjorde Lars Haltbrekken, Kristin Halvorsen, Liv Signe Navarsete og aksjonister fra sør. Og på NRK Nordlands nettside var det stort bilde og video av Inga Marte Torkildsen med følgende overskrift: ”Her gråter hun for Lofoten”.

Osloborgere i og utenfor establishment har både rett og plikt til å engasjere seg i politiske saker rundt om i landet. Det har de også gjort i Hardanger-saka. Det var for eksempel, iflg. VG, Turistforeningens leder Kristin Krohn Devold som fant opp det geniale begrepet ”Monstermaster”, til stor hjelp for de lokale strategene i Hardanger. Men i det nasjonale mediebildet var det de lokale som spilte førstefiolin. Sånn er det ikke i Lofoten. Som en fisker sa til meg: Det er så mange som kommer opp hit som skal spille sin egen kino. Vi som bor her forsvinner liksom.

I LoVe-saka er det verken Inga Marte, Lars Haltbrekken eller Frederic Huge som er farligst for Jens Stoltenberg. Worst case for Jens er om konflikten tar en ”Hardanger”, der storyen blir at Oslo tvinger gjennom oljeboring i Nord-Norge.
Stoltenberg kan foreløpig slappe av. Det er nok av dem som ivrig og velment kommer nordover og nærer betongkameratenes, oljeindustriens og FRPs framstilling av at motstanden mot oljeboring er en Oslo-greie. Under folkefesten kom Siv Jensen til Lofoten, for å si akkurat dette. ”Nord-Norges framtid er brikke i et kynisk spill som foregår i Oslo-gryta”, sa hun på TV2. Her er det altså ja-sida som lager sentrum-periferikonflikt. Og strategien er å usynliggjøre motsanden i nord. Det er mer enn et paradoks at miljøbevegelsen i Oslo bidrar til å understøtte dette. Jo mer Oslo-aktivismen næres, jo mer kvier fiskere og lokalbefolkning seg for å aksjonere.

Hvis SV, SP og miljøbevegelsen vil vinne Lofoten, må de stole på folk i Nord-Norge, deres uttykk og deres språk. I Alta-kampen deltok folk fra hele landet.  Men det var ikke Oslo som gjorde Alta-kampen til det den ble.