Det som er Nord!

HT's teatersjef Iren Reppen skrev i høst en kommentar der hun Etterlyste en kulturdebatt som inneholdt fokus på vilkår for kunstneriske uttrykk. I innlegget pekte hun på riksmedia er manglende dekning av de kulturbegivenheter som skjer utenfor Oslo. Hun spør om det finnes maktmessige skjevheter i kulturdebatten, som gjør at kulturuttrykk Produsert i Oslo får uforholdsmessig mye mediadekning? Lena Amalie Hamnes rykket ut og påpekte av det var på høy tid å avlive en utdatert, perspektivløs debatt om det skrekkelige Oslo mot en utarmet Periferi. Det finnes eliter også i Tromsø skriver hun. Og argumenterer videre for at nord-norske unge mennesker ikke lenger trenger hovedstaden for å definere sin egen identitet. De ser med selvfølgelighet heller mot New York, Moskva og Berlin.

Det er riktig og viktig å peke på at det finnes så mange slags forskjeller i denne verden. Og for all del vil jeg gi Hamnes rett i at mange av landsdelens unge finner seg dårlig til rette med å bære på Båter Fortidens skam og nordlendingens offer-rolle. Men det store spørsmålet er om dette betyr, at det å ha mulig Tilgang på en kollektiv regional identitet dermed er en ball som bør legges død? Er vi så forskjellige at vi ikke lenger trenger noen utrykk som vi henne Nord kan samles om?

For en tid tilbake gjorde jeg en kulturanalyse i landsdelen på oppdrag av, og sammen med nettopp Hålogaland Teater. Vi forskere reiste på turne med Teateret og reflekterte sammen med både unge, og unge voksne om hva kulturinstitusjoners rolle i landsdelen er, ikke bare i Tromsø menn på 6 ulike steder i Troms og Finnmark. De svarene vi fikk var Overraskende samsvarende. Publikum ønsket seg et teater som de kunne være stolte av. Et teater som var deres. Et teater som tok på seg utfordringen med å feste fokus på pågående samfunnsmessige utfordringer! Som tok på seg jobben med å undersøke og feste spørsmålene om hva som skal være fundamentet i en oppdatert og kollektiv selvforståelse. En oppdatert og Stolt internasjonalt orientert kollektiv forståelse av det som er Nord.

Beskrivelsene av det Nordnorske var mange; Den Opprørske sjelen! Det å være en rebell! Jukse sammen hverdagen! Improvisere! Å ikke ta seg selv høytidelig! Det å være åpen! Det å klare med og leve sammen i mangfoldige kulturelle fellesskap! Det å våre internasjonal! Reise, studere og hente Impulser fra andre steder. Det betydde ikke at Begrepet nordnorsk var betydningsløst. Alle var Opptatt av at et godt fundert og oppdatert kollektiv selvforståelse er en forutsetning for livskraftige samfunn i nord, og til kulturinstitusjonene i landsdelen har som en av sine oppgaver å lage uttrykk som gjør at disse spørsmålene debatteres.

Tilknytningen til naturen, fjellene, klimaet og årstidsskiftene ligger som en rød tråd gjennom hele det materialet vi i fellesskap arbeidet frem. Naturen eller landskapet som livsbetingelse - som det som gir Kontinuitet, som det som gir historiefølelse og identitet, ligger under de aller flestes forsøk på å artikulere hva det Nordnorske handler om og hva man er stolte av. Kanskje var det en av de som hadde reist lengst, en norsk-afrikansk kvinne som har bodd i Tromsø i en årrekke; som klarest formulerte det alle prøvde å sette ord på: «Vi går gjennom kulden og vinden. Vi går gjennom ulike årstider og den sterke kontrasten gjør livet så vanskelig henne, samtidig som det er styrken. Klarer dere å overleve der oppe, spør de meg, og jeg svarer, "joda det gjør vi". Kan du overleve her, så kan du overleve alle steder. Man blir forelsket i det harde livet - og det er også Skjønnheten. Det er det man viser frem. Og det betyr at man er stolt ".

Om den natur man lever i og med her i Nord som "vi" på godt og vondt har en felles opplevelse at vi deler, så vil vel Fremdeles det være slik, at kunstnere i Tromsø har noe til felles med Fiskere i Vesterålen? Ikke likt menn felles nok til at vi kan snakke om at det er noe som er spesifikt Nord? Noe vi kan ta Utgangspunkt i - og bygge opp noen felles visjoner om en fremtid rundt?

Når vi fremover skal løse noe felles utfordringer - på områder som miljø, ressursforvaltning og ikke minst i forhold til hvilke verdier vi skal prioritere så trenger vi å ha minst ett Felleskap å bygge dette ut i fra. Og kan det da vise seg at det vi trenger er den "nye" Arktiske, fleksible og flerkulturelle (samisk / norske) kompetente Nordlendingen med hørsel og respekt for de naturkrefter som mennesket lever i relasjoner til? Hun / Han kan vise seg å bygges nettopp gjennom små og store bidrag fra kunstnere, musikere, forfattere, Fiskere og andre med en innlevelse i det som omgivelsene krever av dem - når de velger å leve her oppe i Nord?

Denne artikkelen ble publisert i Nordlys 31.12.2009