Det svikefulle nord

Det går mot et spennende valg. Særlig i nord. Først kom en meningsmåling som gjorde Frp til det største partiet i det før så illrøde Finnmark. Så advarer regjeringens eget sikkerhetspolitiske utvalg mot en "rødgrønn blåveis" fra nord, som Aftenposten formulerte det  25. august. For øyeblikket er Frp-vinden løyet, men partiet ligger fortsatt an til framgang i Finnmark i forhold til 2005. Uten fnugg av nordområdestrategi. Det Broxianske spørsmålet er stadig aktuelt: Hva skjer i Nord-Norge?

Reidar Almås, professor ved Senter for bygdeforskning ved NTNU, mener Frp-støtten skyldes flere faktorer. Det ene er protest. Det andre tilskriver han de industripositive som ikke er opptatt av miljøvern og vil ha oljeboring (Klassekampen 15. august). Men det er jo nettopp i nord oljemotstanden er størst. Hele 55 prosent av befolkningen i Nord-Norge sier nei til boring utenfor Lofoten og Vesterålen, mot 29 prosent ja (Nrk 18. august). Valgforsker Marcus Buck ved Universitetet i Tromsø har en annen analyse. Frp-oppslutningen i Finnmark skyldes motstand mot samepolitikken (Klassekampen 15. august). Hadde det vært for ett eller to valg siden, hadde dette vært en åpenbar analyse. Nå er jeg usikker. Støtten til å sikre folk rettigheter til de lokale ressursene er betydelig i Finnmark. Stadig flere ser at ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter er et egnet våpen mot tappingen fylkets naturressurser, ikke minst på fiskeriområdet. Regjeringens sikkerhetspolitiske utvalg har en tredje analyse: At opinionens støtte svikter fordi oljeeventyret kan bli mindre enn antydet, at det er usikkert om man finner flere større drivverdige funn, og at Stockman-utbyggingen hales ut i tid (Aftenposten 25. august.) Oljeboring er som sagt ikke noe nordnorsk folkekrav. Og oljeivrige i nord vet godt at det tar masse år, både å finne olje og fra funn gjøres til de evt. kan utvinnes. Her trengs flere analyser.

25. august holdt utenriksminister Jonas Gahr Støre foredrag for et fullsatt auditorium ved Høgskolen i Bodø. Her har Støre vært mange ganger, og med god grunn. Det kommende universitetets forskning og utdanningsprofil har forlengst gjort seg bemerket i nordområdesammenheng, særlig for samarbeid med russisk akademia. I Bodø refererte Støre til nordområdestrategien og den nye meldingen "Nye byggesteiner i nord". Han gjentok at nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde. Han lovte at dette også vil stå i den neste rødgrønne regjeringserklæringen. Dog minnet Støre om de tre T-er: Ting Tar Tid. Bortsett fra en forskningskjerv til Høyskolens fiskeriforskning, var resten av foredraget gammelt nytt. Klima, miljø, energi og utenrikspolitikk. Og kunnskap: Om nord og i nord. Kunnskap er navet i nordområdesatsingen, gjentok utenriksministeren. Støre hadde mye på tapetet. Det han snakket minst om, var folk i nordområdene. Sånn er det ofte. Og her tror jeg kimen til den rødgrønne blåveisen ligger: Nordområdepolitikkens svake fokus på folk og samfunn.

Da Støre gikk sine politiske grader, var rådgiverrollen for statsminister Gro Harlem Brundtland antakelig den viktigste. I 1987 kom FN-rapporten "Vår felles framtid”, også kjent som "Brundtlandrapporten", fordi kommisjonen ble ledet av Brundtland. Rapporten ble banebrytende da den legitimerte et miljøbegrep som også rommer en sosial dimensjon. Bærekraftig utvikling handler ikke bare om å forvalte natur, men å se natur og samfunn i en større helhet. Uten sosial bærekraft, vil en bærekraftig utvikling heller ikke være mulig, sa Gro. En lignende tilnærming la Arktisk Råd til grunn i 1998: Bærekraftig utvikling i Arktis er i følge rådet ”å styrke de miljømessige, økonomiske og sosiale relasjonene for arktiske samfunn”.

I nordområdepolitikken har regjeringen erstattet bærekraftperspektivet med et økosystemperspektiv. Kunnskap er naturvitenskap. Kunnskapshullene er lokalisert i Barentshavet, i isen og i atmosfæren. Ikke på land. Forvaltningsplanen for Barentshavet gjelder fra grunnlinja og utover. Det samme kan sies om forskningsbevilgningene. Forskningsrådets nordområdeportefølje var i 2008 på 636 millioner kroner. Av dette gikk 7 prosent til samfunnsvitenskap, mens 81 prosent gikk til naturvitenskap og teknologi. Derfor får isbjørnen langt mer oppmerksomhet enn det store frafallet fra videregående skoler i Nord-Norge. I Finnmark mislykkes mer enn 70 prosent av guttene på sin yrkesfaglige utdanning. De kommer aldri gjennom. Lignende mønstre finnes i det øvrige Arktis. I ly av Snøhvitboomen reiste Statoil rundt på Finnmarks videregående skoler og spådde en lysende framtid for unge ingeniører. Noe gikk veldig galt. Vi har fått Barentshavet på skjerm, vi kjenner PCB-innholdet i sjøfuglene. Men vi aner ikke hvorfor unge menn i nordområdene ikke opplever at det kommende eventyret angår dem. Vi vet bare at de dropper skolen og at høyt utdannede rømmer landsdelen. Særlig kvinner.  

Kunnskap og kunnskapsbygging er navet i all samfunnsutvikling. Hva navet består av, påvirker både beslutningstakere og offentlighet. Det er heller ikke uvesentlig hvor navet lokaliseres. Nær 80 prosent av forskningsrådets nordområdeportefølje for 2008 ble kanalisert til sørnorske forskningsmiljøer. ”Vi skal utvikle kunnskap om, for og i nordområdene", sto det i nordområdestrategien. Gjentok Støre i Bodø. Realiteten er at nordområdestrategiens kunnskapssatsing gjør nord til et forskningsobjekt, ikke subjekt. Det forskes på natur i nord, av miljøer i sør. Det alt vesentligste av ”capacity building” – som det heter på bistandsspråket – skjer altså i sør. I nord gir dette like lite intellektuell spin off som Goliat gir arbeidsplasser på land. Støre utfordrer ofte Nord-Norge til å ”ta ballen” og sette agendaen. Mange i nord er mer enn klare.

Men hvem skal ta ballen når kunnskapen og premissene bygges opp i sør? Og hvordan skal Nord-Norge styrke kapasitet til samfunnsbygging og næringsutvikling når nesten all nordområdekunnskap handler om teknologi og økosystemer? Det er ingen usynlig hånd som omformer naturvitenskap til bærekraftige og livskraftige samfunn. Jeg tror heller ikke regjeringen mener det. Men kunnskapsnavet i nordområdesatsningen gjør nord til natur. Og navet bygges opp i sør og for sør. I nord er dette fremmedgjørende og skaper lett apati og protest, altså ingredienser for lettlaget Frp-mat. Jeg har bare ett råd til Støre. Han må vise Nord-Norge at folk og samfunn er de aller viktigste byggesteinene i nord.

(Artikkelen ble publisert som kronikk i Dagbladet 5. september. )