Distriktspolitikeren Hamsun

Kritikerne av bygget, kritikere som ofte er kritisk fordi deres høyst private forsøk på å erobre eiendomsretten til Hamsun sviktet etter hvert som bygget nærmet seg en realisering, har brukt alle argumenter for å desavuere realiseringen. Bygget er stygt, lokaliseringen er feil og det koster for mye penger.

Kritikerne klarte å forsinke og fordyre Hamsunsenteret, men de klarte ikke å stoppe det. Og de klarte heller ikke å skjule sin skuffelse og bitterhet da bygget omsider stod ferdig. Dermed gjenstod bare en mulighet, å redusere betydningen av senteret. Og akkurat det gjøres på en velkjent og kolonialistisk måte: Bygningen og bygningens innhold framstilles som et lokalt kulturhus, og ikke som det nasjonale og internasjonale senter det faktisk er.

Metoden er velkjent, og bygger på en antakelse om at kunst og kultur plassert utenfor hovedstaden er å anse som distriktspolitiske virkemidler. Når Riksteatret sendes på sine turneer rundt i landet er det nasjonal kultur, mens det som presenteres i de faste teatrene utenfor Oslo er lokale ablegøyer.

Også statsråd Trond Giske ble i Dagbladet intervjuet som om han betraktet Hamsunsenteret som et lokalt fenomen. Da han noen dager senere deltok under åpningen av det samme, var han derimot tindrende klar i sin beskrivelse av sentrets nasjonale rolle.

Kunst og kultur er sannsynligvis den viktigste enkeltfaktor for utvikling av nordområdene. Det gir identitet, stolthet og trivsel langt ut over det en oljeplattform kan by på. Framfor alt har den nasjonale og internasjonale kunst og kultur som formidles med et ståsted i nord en slik betydning. Det er nok å peke på Madrugada og Sivert Høyem, Røyksopp, Tungtvann eller Tromsø Internasjonale Filmfestival, Pikene på Broen og Festspillene i Nord-Norge. Utgangspunktet er i nord, men resultatet er grensesprengende og på ingen måte nordnorsk.

Motstanderne av Hamsunsenteret flokker seg rundt koloniale argumenter, kanskje uten å være klar over det. De konserverer og reduserer betydningen av det som skjer utenfor det de kan se fra sine egne takterrasser, og tror nasjonsbygging handler om å styrke deres eget ego.

Hamsunsenteret er, i tillegg til å være et spektakulært supplement til Hamarøyskaftet, et nasjonalt løft plassert der det hører hjemme.