Don't waste this region

For 15 år siden ble Barentsregionen introdusert som en ny geografisk og politisk størrelse i nord, et område som inneholder de nordligste områdene av Norge, Sverige, Finland og Nordvest-Russland. I dette tidligere kald krig-landskapet har en ny øst-vest dimensjon oppstått bestående av samarbeid innen forskning, kultur og næringsutvikling. Regionale prosjekter, internasjonale løsninger og økt samarbeid er intensivert. Man har fått fram en etterlengtet positiv posisjon, og framtidsutsikter til økt ressursutvinning og nye handelsruter har allerede begynt å endre tenkning, planlegging og aktivitet i byene i regionen.

Prosjektet Northern Experiments – the Barents Urban Survey 2009 var en undersøkelse av dette endringsbildet gjennom studier av utvalgte byer og urbane fenomen i Barentsregionen. Prosjektet er en collage av undersøkelser, utsagn, analyser og tolkninger av regionens fortid, nåtid og framtid. Gjennom prosjektets sammensatte karakter understrekes regionens kompleksitet. Her er flere prosesser og en rekke problemstillinger som alle utgjør en del av sakskomplekset når nordområdene skal diskuteres. Prosjektets tittel oversatt til norsk, ”nordlige eksperiment”, ble en forløsende beskrivelse av en undersøkelse av nordlig urbanisme. I dette begrepet ligger en positiv forståelse av prosesser knyttet til menneskelig framskritt, men også erkjennelsen av samfunnets feiltrinn. Gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms, den massive industrialiseringen i Sovjetunionen, miljøødeleggelser og spillet om Arktis er alle eksperiment med samfunnet som laboratorium. Den norske regjeringens nordområdeprosjekt likeså.

Northern Experiments peker på hovedlinjer i utviklingen av Barentsregionen: Ressursutvinning, dyptgripende samfunnsendringer i Russland, transnasjonale prosesser og det enorme uforløste potensial som finnes i regionen. Denne teksten er en behandling av disse hovedlinjene, med en avsluttende del om den overordnede retningen for utviklingen.

Ressursenes region

Testbedstudio, fra Northern Experiments

Den norske byen Narvik er en industrimaskin. Jernstøvet ligger over byen. By, industri og infrastruktur ligger side om side. Men innimellom finnes også årer av ny teknologi. For Narvik er en
kombinasjon av jernmalm og høyteknologi. De svenske urbanistene i Testbedstudio undersøker i sitt prosjekt ”Iron Trails” en interessant kompleksitet som har oppstått i det industrielle landskapet mellom Narvik og Kiruna. Her finnes romturisme, solenergi og teknologipark. Dette er også Barentsregionen. Mens byer ellers i Norge kappes om å tiltrekke seg den kreative klassen, er utfordringen i nord ofte et møte mellom industri og postindustri.

Grensebyene – fra småbyer til transnasjonalt område med 53000 innbyggere

Det norsk-russiske grenseområdet har vært åsted for verdenskriger, grensekonflikter, kald krig med vedvarende kontroll og overvåkning. Men til tross for dette er båndene over grensen fortsatt sterke. Denne relasjonen kan nå få en ny betydning ettersom området er i ferd med å få en sentral rolle for mye av utviklingen i Barentshavet. I en tid hvor Norge og Russland blir stadig mer involvert i hverandres framtidsplaner, er grenseområdet det stedet der disse sammenflettingene finner sin fysiske form. Samtidig er det her det russiske og norske militæret, FSB og gruvegigantene har sitt
revir. Nye ideer vil derfor møte motstand.

0047 viser i sitt prosjekt ”Welcome to Borderland”, fram grenseområdet og diskuterer forskjellige betydninger av dette rommet opp mot utviklingen i regionen. Vi nærmer oss kanskje et historisk vendepunkt, da grensebyenes logikk for interaksjon over grensen smelter sammen med
nasjonalstatens agenda, hevdes det i prosjektet. Samtidig ligger det store utfordringer i kontrastene mellom øst og vest. En av verdens skarpeste økonomiske skiller går langs den norsk-russiske grensen. De kulturelle og sosiale forskjellene er store. Likevel gjøres det forsøk på lokalt samarbeid over grensen. Det nylig etablerte lokale grensebysamarbeidet, eller twin-city-avtalen som den også kalles, har riktignok et iboende paradoks: Kirkenes og Nikel er ikke tvillingbyer. Hvis man skulle beskrive byene som personer ville Kirkenes være en overentusiastisk, well-connected og visjonær dame, mens Nikel er en trist mann uten ambisjoner og med dårlig helse. De er kanskje fjernt beslektet som gruvebyer, men siden 1996 har Kirkenes hatt pause fra sin rolle som gruveby, en pause som har vært et gode. Byen har fått et mer sammensatt næringsliv og ervervet en ny rolle som Barentshovedstad. Nå hjemsøkes byen igjen av gruveindustrien.

Nikel og Kirkenes er begge politiske planprosjekter. Gjenoppbyggingen av byene etter andre verdenskrig manifesterte det ideologiske skillet mellom vesten og kommunismen gjennom arkitekturen. Mens man i Kirkenes og Finnmark bygde eneboliger med hage, konstruerte man hard-core sovjetisk modernisme på den andre siden av grensen. Byene fungerte som utstillingsvinduer; bilaterale skolebesøk ble instrumenter for å vise de respektive samfunnenes overlegenhet.

Grenselandet har altså lenge kjent tilstedeværelsen av storpolitikk, alt fra religiøse motsetninger fra middelalderen til de store geopolitiske konfliktene i moderne tid. Den politiske viljen til å kontrollere området har ført til betydelige begrensninger i befolkningens operative rom. Men endring er underveis: Russland og Norge arbeider nå med å innføre et grenseboerpass som skal gjelde for dem som bor nærmere enn 30 km fra grensen. Kommer dette systemet på plass, vil 53.000 grenseboere kunne bevege seg fritt over grensen. Et slikt grenseboerregime kan forløse et lenge etterlengtet potensial.

Det store russiske eksperiment

7. desember 1954 holdt Generalsekretæren av det Kommunistiske Parti, Nikita Khrusjtsjov en tale som markerte begynnelsen på et formidabelt urbant eksperiment i Sovjetunionen. Formet som et modernistisk manifest bar talen frem både en arkitektonisk og en sosial agenda. Millioner av sovjetere var uten bolig og kompromissløs standardisering av arkitekturen ble løsningen. Khrusjtsjov slo nådeløst ned på arkitekter som ivret for lokal tilpasning og individuell design. Som et resultat ble de sovjetiske byer deretter serieprodusert etter den samme formelen; uavhengig av geografiske og kulturelle forhold. Den russiske arkitekten Alexander Sverdlov påpeker i sin tekst ”Standard
City and After” omfanget av dette ekstreme, urbane eksperimentet. 50 millioner standardiserte leiligheter ble produsert i de påfølgende 30 årene etter Khrusjtsjovs tale.

”Within 25 years more than 80% of the Soviet cities were composed of prefabricated housing. Cities looked alike from Murmansk to Vladivostok”, skriver Sverdlov. Fremdeles utgjør denne arven etter
Sovjetunionen brorparten av bygningsmassen i det urbane Russland. Hvordan håndterer man denne utfordringen, spør Sverdlov, samtidig som han øyner et underliggende arkitektonisk potensial i den
hypergeneriske, postsovjetiske byen:” In this model repetitive and generic architecture has reached the quality of landscape and can be dealt with as such.”

De store, statlige institusjonene som stod for planleggingen og prosjekteringen av Sovjettidens byer er fremdeles de rådende aktørene innen byplanlegging. Nå som private selskaper som konkurrerer seg imellom om å modernisere og redesigne byene de en gang skapte. Kan man forvente en nytolkning av den russiske urbaniteten fra dette miljøet? Spørsmålet er om en generisk modell bare vil bli erstattet av en ny.

Det unge, russiske arkitektkontoret BuroMoscow problematiserer møtet mellom sovjetarven og nåtidig, russisk byplanlegging i sitt prosjekt ”Murmansk CMYK” i Northern Experiments. Prosjektet introduserer nye betraktninger av det russiske, urbane landskapet. De presenterer en utviklingsstrategi for byen Murmansk: En by som har og vil komme til å gjennomgå store endringer; blant annet som følge av utviklingen i Barentshavet. Hvordan endrer man den generiske by til en spesifikk, spør BuroMoscow og foreslår en rekke transformative, urbane grep. Gjennom å introdusere ny bygningstypologi, reprogrammere offentlig tilgjengelige flater og bryte ned tidligere skiller mellom by- og industrilandskap åpner BuroMoscow for en nytenking rundt Murmansk spesielt og postsovjetbyen generelt. Prikken over i-en blir ideen om å belegge den ikoniske heltestatuen, ”Alesha”, med gull; en ironisering over den russiske kultur og historie. ”From generic to gilded”.

Utforsking av et regionalt rom

Er Barentsregionen en politisk konstruksjon eller et reelt geografisk utgangspunkt for regions-utvikling? Interessesfærene til Barentslandene Norge, Russland, Sverige og Finland begynner å overlappe hverandre, og de fysiske virkningene av disse geopolitiske møtene begynner å finne sin form i regionen. Nye internasjonale avtaler åpner for samhandling mellom stater på lokalt nivå og nye sammenhenger oppstår på tvers av landegrenser. Men en spredt befolkning og et enormt geografisk område gjør regionsutvikling krevende. Mens den voksende Øresundsregionen preges av geografisk kompakthet, sterk tilflytning og god infrastruktur er Barentsregionen det motsatte: Spredt bebygd, fraflyttingstruet og med svake forutsetninger for regional infrastruktur. Å bygge en region i nord er noe annet enn på kontinentet. Barentsregionen er like mye et mentalt mulighetsrom. Dens styrke har til nå ligget i ikke-fysiske nettverk, kompetanse- og kulturutveksling. Den eksisterer som bånd mellom mennesker over store distanser. Til nå har Barentsregionen blåst over landskapet som en forsonende bris. 

Prosessen om Tromsø-OL var et forsøk på å undersøke det regionale rommet som en fysisk størrelse, en uttesting av regionen i sin ytterste og mest kontemporære form.  Gisle Løkken skriver i sin tekst “The Olympic Dream – a spatial paradox and a possible new paradigm”: ”The potential otherness of a Tromsø model could have been extremely interesting. Not as a utopian idea, or as a heterotopian otherness, but as a process of investigation, experimentation and collaboration.” Tromsø er i seg selv en ”driving force” i Barentsregionen og vil klare seg uten OL. Men Norge gikk glipp av en mulighet til å sette en standard for nordområdene med hele verden som tilskuere.

Selv om enkelte byer i Barentsregionen fungerer som regionale sentra, noen med mer enn tre hundre tusen innbyggere, deler de alle en perifer plassering i forhold til sine respektive nasjonale hovedsteder. Dette forholdet, med noen unntak, er dominert av en konstant fraflytting av
mennesker sørover, et stort problem for en allerede tynt befolket region. Samtidig kan periferien betraktes som en mulig stor ressurs, en plass utenfor sentrene og utenfor konsensus. En slik plass kan potensielt innkubere nyvinninger på mange områder i samfunnet. Som urbanismestudenter fra NTNU i sitt prosjekt ”Breathing Cities” påpeker, finnes det verdier i regionen i tillegg til petroleum. Studentene presenterer en oppdatert versjon av de tradisjonelle næringene langs Finnmarkkysten. I sin framtidsvisjon er fiskerbruket blitt et vitenskapelig senter. Den tradisjonelle fiskeren er blitt en høyt utdannet ”ocean farmer” og turister, urbane nomader og fastboende betraktes som en del av en dynamisk lokalbefolkning. De peker på et enormt potensial innen aquakultur og fornybar energiproduksjon. ”Breathing Cities” diskuterer mulighetene av et nettverk av byer som samarbeider ut fra regionens premisser. Gjennom lokale prosjekt innen energi- og matproduksjon kan regionen i sum være en leverandør for resten av verden. Kritisk masse er ikke lenger avgjørende for steders suksess hevder studentene fra NTNU og understreker sitt budskap ved å sitere Darwins artslære: ”It is not the strongest of the species that survives, nor the most intelligent. It is the one that is most adaptable to change”.

Don’t waste this region

Under finanskrisen var Obama-administrasjonens kredo, ”don’t waste this crisis”. Poenget var at redningspakker og stimuli måtte bidra til en ny retning i samfunnsutviklingen hvor målet var et bærekraftig samfunn. Krisen kunne dermed bli et mulighetsrom for USA. På samme måte er Norge historisk i en situasjon hvor peak-oil sammenfaller med åpningen av nordområdene. Norge har altså muligheten til å bringe landet fra en oljeæra til postolje-æra gjennom utviklingen i nord. Historisk har nordområdene vært en plass for eksperimenter, store samfunnsmessige, ideologiske og industrielle prosjekt, noen mer vellykkede enn andre, har gjort nordområdene til hva de er i dag. Den ”energien” som frigjøres og oppmerksomhet denne delen av verden nå får, kan enten ende som en bortkastet mulighet, som reflekser av etablerte systemer, eller det kan bane vei for en ny retning. Da kan regionen bli et sted hvor energiproduksjon ble en løsning på det globale CO2-regnskapet snarere enn det motsatte. Og et sted hvor ressursutvinningen fant framtidsrettede former og synergier. Da vil regionen ikke bare fortsette å være et sted for eksperimenter, men arnested for moderne, ansvarlige og intelligent løsninger for hele verden. Det store nordområdeprosjektet burde utvikles i dette globale perspektivet.

Artikkelen er tidligere publisert i Plan -tidsskrift for samfunnsplanlegging, bolig og byplan og regional utvikling, Nr. 2/2010

Om Northern Experiments - the Barents Urban Survey 2009

Northern Experiments –The Barents Urban Survey 2009 er et prosjekt som undersøker byer og urbane fenomen i Barentsregionen. Prosjektet er ledet av 0047 i samarbeid med Barents Triennalen, Pikene på broen og Institutt for byforming og planlegging  ved NTNU. Bidragsytere fra ulik bakgrunn, fra og utenfor regionen, ble invitert til å bidra. Prosjektet er presentert i bokform og inneholder bidrag fra BuroMoscow, Northern Office for Research and Design, Testbedstudio, NTNU og 0047, samt tekster av Alexander Sverdlov, Morten Strøksnes, Aileen Espiritu, Joar Nango, Magnus Jørgensen, Gert Gundersen, Dennis Zalamans og Gisle Løkken. Boken er redigert av Espen Røyseland og Øystein Rø.

Prosjektet ble støttet av Husbanken.

For mer informasjon gå til www.northernexperiments.net eller www.0047.org