Et stort Nordområdemuseum

Mangfold og dialog

Museene har, fra 1970-tallet og framover, vært under innflytelse av publikumsundersøkelser som viser at folks motiver for å oppsøke museer er svært sammensatte; man vil hygge seg og minnes gamle dager, være sosial, utfolde kreativitet og fantasi, reflektere over eget liv - i tillegg til intellektuell stimulans og det å motta informasjon. Man har innsett at for en stor del av publikum gjaldt ikke museets gode intensjoner om ”læring” i tradisjonell forstand. Den klassiske monologen i museene har tapt terreng for en pluralistisk holdning som tar hensyn til et kulturelt, religiøst og språklig mangfold. Å akseptere ulike læringsprosesser og dermed stå for et inkluderende menneskesyn, er et kjennetegn ved seriøse museer i dag. Denne nye erkjennelsen, som har bidratt til å forstå museer som forum; et sted for både samtale, konfrontasjon, eksperimentering og debatt, er ikke ulikt den demokratiske tanken som har gitt oss Litteraturhuset i Oslo som en opplysende, engasjerende og underholdende arena med en enorm suksess. En slik åpen og inkluderende institusjon, som ser publikum som brukere og ikke besøkende, befinner seg nødvendigvis midt i folkevrimmelen.

I Perspektivets dokumentasjonsprosjekter, som er inspirert av trangen til å utforske egen samtid, stilles ulike livsanskuelser i lys av mer allmenne, kulturelle, politiske eller eksistensielle spørsmål. Prosjektene danner grunnlag for det meste av museets faglige virksomhet. I dette arbeidet inviteres enkeltpersoner og ulike miljøer inn for å delta; eldre mennesker, ungdom, kvinner med ulik etnisk bakgrunn og nå sist, russisk sjøfolk ved kai i Tromsø. For PEM er tilgjengelighet, deltakelse og engasjement i byens pulserende liv essensielt, og sentrums arkitektur og miljøer en del av undervisningsopplegget. Museet er med andre ord gitt sitt innhold nettopp ut fra sin sentrumslokalisering.

Tall og størrelser

Enkelte har i debatten tatt til ordet for at byens nye museum må samle alle sine funksjoner under ett tak. Det skal tydeligvis bli stort. Hvor kommer denne forestillingen fra? Er det bare store orkestre som framfører god musikk? Er forskning utenfor de store institusjonene nødvendigvis annenrangs? Har flertallet alltid rett? I den grad ”Nordområdemuseet” faktisk innebærer en reell nyskapning basert på flere miljøer, er det vanskelig å se hvorfor Tromsø Museums magasinbygg ikke kan ligge i Breivika som magasin for de tre museene. Magasiner er arealkrevende og en todeling åpner for større fleksibilitet i utformingen av et sentrumslokalisert kulturbygg, som felles formidlingsarena.

Teori, poesi og politikk

NIBR-forsker Ragnhild Skogheim minner om at det finns etter hvert nok av spektakulære bygg, til at dette i seg selv skulle fange folks interesse. Det er med andre ord institusjonens bærende idé og konkrete innhold som bør være av stort format. I den grad vi snakker om et museum, hviler dette på profesjonsmøter, tverrfaglighet og dialoger mellom mange kunnskapstradisjoner, der disiplinbasert forskning kun er én av flere måter å fange virkeligheten på. I en institusjon som har den tredimensjonale, objektbaserte utstillingen som sitt særegne fortellermedium, er god forskning ingen garanti for gode utstillinger. Museumsutstillinger er grunnleggende teatralske og tar i bruk et visuelt språk, et annet system for kommunikasjon, enn det man som forsker er vant til å håndtere. Kanskje er dette noe av de mest fascinerende ved denne institusjonstypen, å kunne forene særskilte innsikter og systematisk iakttakerevne med kunstens evne til å fortolke og formidle det som ligger mellom ordene.

Museer er uhyre komplekse institusjoner som reflekterer mange ulike hensikter. I det øyeblikket du gjør entré, vil selvforståelsen åpenbare seg. Hvilke interesser veier tyngst? Er ”Nordområdemuseet” fortrinnsvis et markedsstyrt reiselivsprodukt, et praktbygg i byens stedsutvikling, en disiplinbasert scene for forskere eller en tverrfaglig dialogarena for politiske utfordringer felles for menneskeheten, og som stiller kritiske og interessante spørsmål om verden og livet?

Om ballen ruller videre, fylt av utopier for et bedre liv i denne materialismens tidsalder, bør den falle ned på Domus. Det er her, i samspillet mellom kulturell identitet og framtidsvisjon, rolig bysjarm og spektakulært nytt, at dette nye ”folkets hus” bør ligge.