Feil fokus?

Her til lands har nordområdene fått relativt stor oppmerksomhet i flere år, langt ut over forskerkretser. Regjeringen har siden 2006 hatt en særlig strategi for denne delen av kloden og Forsvaret er gitt særlige oppgaver her. I de senere år har vi kunnet bivåne at en rekke andre har kommet til med skreddersydd politikk for den nordlige regionen. USA, EU, Russland, Canada har alle levert arktiske strategier og siste skudd på stammen er Finland som har annonsert sin. Strategiene er naturlig nok ulike fordi aktørene er forskjellige og de vektlegger verdier ulikt. Men, vi gjenfinner de samme ”byggeklosser” i alle strategiene. Bakteppet dannes av klimaendringer og mindre is i Arktis. Ut fra dette spinner nye muligheter til utvinning av olje og gass, fisk og andre marine ressurser, nye seilingsleder mellom øst og vest og cruisefart. Avgrensing av kontinentalsokkel, og internasjonal forvaltning er også elementer som finnes i alle strategiene.

Så langt så godt. Hvorfor reiste jeg så til årets Arctic Froniters med større ettertenksomhet enn i de foregående år? Jo, fordi i løpet av 2009 har det meldt seg stadig flere kritiske røster til de senere års oppmerksomhet mot nordområdene. Kritikken gjenfinnes først og fremst i forskjellige forskningsinstitutter som arbeider med sikkerhets- og utenrikspolitikk. Kritiske røster hevder at oppmerksomheten om olje og gass er overdrevet. Anslag over uoppdagede ressurser er høyst usikre og for øvrig vil de fleste ressurser befinne seg på uomtvistelig nasjonal grunn. Olje og gass i nord skaper med andre ord ikke grunnlag for konflikter mellom stater. Og som om ikke det var nok, tidvis ser man henvisninger til at søket etter alternative energikilder vil redusere interessen for petroleum i nord. Videre ser vi at perspektiver på utviklingen innen skipsfart angripes. Trafikk mellom Asia og Europa kan man ikke forvente i noe særlig omfang, hevdes det. Lav regularitet og liten lønnsomhet fremholdes som argumenter. Uavklarte grenser i de nordlige havområdene er et faktum, men neppe særlig problemskapende. Det finnes FN-mekanismer for avklaring, som alle arktiske stater sier de vil gjøre bruk av. Marine ressurser og fiskerier kan jeg i farten ikke huske at kritikerne har vært spesielt opptatte av. Muligens har jeg oversett noe eller kan det være at betydningen av denne sektoren ennå ikke er fult ut oppdaget?

I årevis har vi hørt et budskap som kan sammenfattes til: ”se mot nord, det skjer noe viktig i nord.” Så kommer det flere kritiske røster og sier, hva da? Hva er egentlig kritikernes budskap? Jeg ser at de angriper ulike byggeklosser i det nordlige budskap, men hva er konklusjonen? Er det at oppmerksomheten mot nord er forfeilet, og derfor bør flyttes til andre deler av kloden, eller er det at man har feil fokus i nord? Hva blir i så fall de operative konsekvenser av det ene eller det andre? Når kritikken først er reist er det all grunn til å ta den på alvor og gjennomgå både den og egne standpunkter, fastlåste ”sannheter” er til liten hjelp.

Det første man med letthet kan ta inn over seg er at en del fortalere for ”den nordlige oppmerksomhet” tidvis har strukket strikken vel langt. Særlig ser en dette når det utledes forskjellige konfliktscenarier som følge av uavklarte grenser og industriell utvikling. Her kan det nok være på sin plass med en smule nøkternhet. Nordområdene er verken uregulerte, uten grenser eller åpne for alle slags kappløp. Hvis kritikerne hensikt er å endre forestillingen om et Arktis som det nye konfliktområdet kan man bare være enig. Det er pr i dag ingenting som tyder på at arktiske stater vil håndtere sine uenigheter andre steder enn ved forhandlingsbord. Men, der man har interesser sørger man også for å være tilstede. Norge har ett sett av definerte interesser i nord, derfor er man også nærværende med folk, fly og fartøy.

Når det gjelder kritikernes merknader til ulike industrielle utviklingstrekk er jeg mer i tvil om hvor kritikken bærer og hvor langt den bærer. Hvordan man enn snur og vender på faktabrikkene så kommer man ikke unna den grunnleggende konklusjonen at nordområdene er inne i en endringsprosess som ingen med rette kan gjør krav på å se slutten på. Miljø, klima, industrielle muligheter, staters oppmerksomhet og folks generelle oppfatning av nordområdene er i forandring. Denne enkle konklusjonen er også en viktig del av grunnlaget for Forsvarets operative hovedkvarter sin tilnærming til nord. Det er ikke uvesentlig om skipstrafikken øker som følge av transitter mellom Asia og Europa eller kommer som konsekvens av næringsutvikling i nærområdet. Det er heller ikke uvesentlig om feltene på Yamal blir satt i produksjon før Sthokman. Men, ingen av disse forholdene er avgjørende for vår oppmerksomhet mot nordområdene fordi uansett hendelsesforløp er forandringen startet og det er den vi må orientere oss mot. Vår tilnærming følger tre hovedlinjer som er gjensidig avhengige. Den første er å til enhver tid ha Barentshavet på skjerm, vi holder oversikt over bevegelser i norsk interesseområde. Det andre er å være tilstede for å hevde norske interesser. Det tredje kan vi noe forenklet kalle en kunnskapsoperasjon. Den består i en brei tilnærming til nordområdene, ha et aktivt blikk for endring og tilegne seg kunnskap om hva som skjer. Forståelsen av dynamikken i nordområdene er minst like viktig som evnen til å identifisere fartøy i det samme området. Vi må kjenne aktørene i nord, forholdet dem imellom og hvilke interesser som forfølges. I forlengelse av dette hilser jeg kritikernes røst velkommen, det er slik vi øker vår kunnskap og forståelse. Men, ennå har ingen overbevist meg om at det ikke er viktig å fokusere på nordområdene, derfor reiste jeg også i år på ”Arctic Frontiers.”

Artikkelen sto på trykk i Nordlys 28.1 og denne utgaven er noe redigert.