Hvem skal bygge landet?
Det kan være at den samiske kulturen med familiedrevne reinflokker har en viss innflytelse på tallet – den neste generasjon utdannes jo på vidder og ikke i klasserom. Men andelen fremtidige reindriftssamer er likevel ikke så betydelig for denne tendensen, all den tid det kun er i underkant av 400 enheter som driver med rein i Finnmark.
Se derfor for deg bygda med de 30-50 bebodde hus. Eller småstedet med både bank og post inntakt. Her vokser slekten opp med håp om å videreføre bruket på land eller vann. Så velger poden å droppe ut av skolen i 17-18-årsalderen for å henge rundt hjemme, ta seg jobb på bensinstasjonen eller på familiens sjark. Det er selvfølgelig kjempeviktig at både bensinstasjon og sjark er operativ, men ikke som substitutt for unge som velger bort utdannelse. Til det er fremtiden alt for verdifull.
Hva gjør så jentene som arbeidskaren så gjerne vil imponere med egentjente penger og ny moped? Jo, i de første velsignede årene kan de nok ta til takke med å bli spandert på og kanskje fraktet rundt om. Men over tid velger nok mange fra en høyere hylle der menn med større horisonter og kunnskap finnes. Tilbake står bygda med de unge og ufaglærte som – med tiden – forgubber samfunnet.
Den største utfordring dagens småsamfunn står overfor, er å motivere de unge til å forstå verdien av utdanninger som kan møte en ubegripelig, rik fremtid. Foreldre kan kanskje ha vanskeligheter med å se forbi sjarken eller bruket, men det er viktig at de legitimerer at den unge skal utdanne seg først; han kan bli en like god fisker eller gårdbruker om noen år – men da med et annet fag i bunnen.
Eksempelvis skal alle de kjente, nye ressursområdene fra gass/olje, bergverk/gull-utvinning, vindkraft, infrastrukturer til reiseliv og turisme bygges ut. De skal ha veger, haller og kontorbygg, tekniske konstruksjoner og alt annet som følger med – i tillegg til de faktiske arbeidsplassene som de skaper. Det er jobb for langt, langt flere enn de håndverkere og ingeniører som finnes i regionen – eller under utdannelse – i dag. Vi kommer innen få år til å trenge mange flere utdannede – bare i Finnmark – enn det Nord-Norge i dag er i stand til å frembringe.
Og resten av landsdelen skal i mellomtiden ikke settes på pause: Byene skal fortsette å vokse både med innbyggere og tilbud. Vegnettet skal utbygges og vedlikeholdes, nye og store anlegg og bygg skal oppføres, havner skal etableres og transportløsninger bygges. I det hele tatt vil landsdelen bli en veldig så travel del av landet mens det fortsetter inn i tiden der området blir det mest lovende og spennende i Europa.
Da er det litt fåmælt å starte et livsløp som ufaglært ansatt på bensinstasjonen. Derfor må vi alle få de unge til å tro på oss når vi sier at landsdelen trenger dem veldig!
- Logg på eller opprett en konto for å skrive kommentarer




Kommentarer (siste kommentarer nederst)
1. De unge følger pengene. Ingen i bygdesamfunnene lever av å ha utdanning. Selv i de nord-norske byene er det bevist (konjunkturbarometeret) at man ansetter heller en bekjent enn en kompetent men ukjent person, -i hvertfall i troms og finnmark. Dette betyr at selv ikke i de nord-norske byene er det en verdi å ha utdanning. Veldig få videregåendeungdom i Tromsø ser mulighetene som universitetet gir i Nord-Norge, eller i Tromsø. Ingen i media, hverken i NRK eller i Nordlys/BT er interesserte i utdanning, -de fleste er atpåtil uutdannede journalister og de senere årene har mange ideologiprodusenter måttet gå fra sine stillinger i mediehusene. Skulle man ha høyskoleutdanning, f.eks. innen din sektor, så møter man statlige og offentlige organer som har samme problem, utdaterte fagmiljøer uten nevneverdig kontakt med en oppdatert faglig diskusjon. En svært stor andel ungdom flytter sørover, og av de som ikke gjør det er det rimelig å anta at mange av dem gjerne skulle ha gjort det. Der ser de muligheter, og helt sikkert også utfordringer.
2. Nord-Norge preges av personer som sitter med makt over svært lang tid. Dette kan være et signal om dårlig lederskap. Gode ledere gir underordnede eierskapsfølelse til bedriften, næringen eller organisasjonen. Det skapes få nye ledertalenter i nord. I Nord-Norge er det eksepsjonelt få nye ansikter, og svært få etablerte ledere som på synlig vis har bevist at de setter seg selv til side for kunnskap som unge besitter. Dette ser man hele tiden i større byer, både innenfor politikk, næringsliv og offentlig forvaltning. Bare slik får man fornying og utvikling, ellers må man jo kunne påstå at mulighetsgrunnlaget er svært tynt ?