Kulturelt mindreverdighetskompleks

Bakgrunnen for diskusjonen er Iren Reppens kritikk av hovedstadens anmeldere, spissformulert av Åmås på denne måten: Hovedstadsmedienes anmeldere er snobbete, late, selvopptatte og bare opptatt av å fortelle hva som skjer i den uinteressante og kjedelige småbyen Oslo.

Debatten er interessant, og har pågått siden i sommer.  Gårsdagens ytring fra Åmås tyder imidlertid på at poengene fortsatt ikke treffer. Å bruke mindreverdighetskompleks ”av betydelige dimensjoner” som en forklaring på kritikken fra Reppen, er utelukkende et retorisk knep for å ta brodden av den.

Når hovedstadens medier utelukkende konsentrer sitt anmelderi om det som skjer i nettopp hovedstaden, er det ikke det Åmås kaller utkantene, som rammes. De såkalte utkantene får daglig påfyll om hva som skjer på kulturfronten i Oslo, ikke minst gjennom Aftenposten. I kombinasjon med egne lokale opplevelser, besitter ”utkanten” dermed en ganske bred kunnskap om nasjonens kulturliv. Motsatt vil kulturinteresserte som bare leser og opplever det samme kulturliv som Aftenposten, ha en svært amputert forståelse av det totale bilde. Det er altså ikke teaterscenen eller sponsorene i Tromsø, Bodø, Harstad eller Kirkenes som lider under fraværet av nasjonal omtale. Det er kunsten, kulturen og brukerne av denne, fordi Aftenposten og andre medier forsøker å få oss til å tro at nasjonens kulturuttrykk er identisk med det som skjer i hovedstaden.

Fenomenet opptrer ikke bare i kulturlivet. Det samme skjer innenfor for eksempel politikk. SV trodde de skulle vinne valget ved å verne Lofoten og Vesterålen. Men de hadde glemt at politikken utformes også utenfor partikontorene, og opplevde derfor at velgerne i nord snudde partiet ryggen. Motstanden mot oljeboring er stor i nord, men frykten for å bli plassert i SVs naturreservat er større.

Det handler med andre ord først og fremst om en kunnskapsmangel om hva som skjer og hvordan det tenkes i andre deler av landet. Og som en følge av dette en begrenset forståelse av Norge.  En slik kunnskapsmangel er ekstra betydningsfull innenfor kulturlivet, fordi kultur sannsynligvis er den enkeltfaktor som sterkest bygger identitet og sjøltillitt i en nasjon.

Åmås har helt rett når han skriver at hans oppgave er å gi ”et lite, redigert snitt av virkeligheten”. Men det er ikke det media i dette tilfellet gjør. De gir et redigert snitt av en tenkt virkelighet, en virkelighet definert ut fra kunnskapsmangel om det som skjer i for eksempel Nord-Norge.

Først når de som kritiserer Iren Reppen har utvidet sitt virkelighetsbegrep, er det mulig å foreta en fornuftig redaksjonell redigering av den. I stedet definerer man virkeligheten som om det viktigste er å ha en storflyplass, ikke at det kommer og går fly.