Ny satsing med gammel oppskrift – det funker ikke!

Som mangeårig aktør i reiselivsnæringen gleder jeg meg over etableringen av selskapet Nordnorsk reiseliv. Jeg har store ambisjoner for egen næring og egen bedrift, og jobber knallhardt for at det internasjonale markedet virkelig skal få øynene opp for landsdelen og våre svært verdifulle reiselivsprodukter. Derfor er Nordnorsk reiseliv en etablering som kom på et meget gunstig tidspunkt, med alle muligheter for å være et selskap som kan bidra positivt til den veksten vi skal skape: Endelig skal vi få den koordineringen og markedsføringen som aktørene i reiselivsnæringen har så inderlig bruk for, og vi skal gjøre dette på en måte som løfter kompetansen i landsdelen hos dem som er både direkte og indirekte involvert. Aktørene i vår næring vet utmerket godt at kompetente samarbeidsparter lokalt betyr svært mye for at vi skal lykkes.

Derfor reagerer jeg kraftig når jeg ser hva vi er i ferd med å gjøre – allerede på startstreken av den nye fremtidssatsingen. Jobben med å utarbeide reiselivsnæringens nye kommunikasjonsstrategi gikk i sin helhet til en markedsfører i Oslo. Det ble ikke åpnet for å gi de nordnorske byråene en rolle i dette viktige arbeidet. Det er selvsagt at verdifull kompetanse finnes mange steder i verden, men har vi altså ingen kompetanse vi finner god nok her nord til denne jobben? Det nekter jeg å tro.

Vi må være klar over at hver gang denne typen beslutninger blir tatt, underkjenner vi den lokale kompetansen. Vi havner inn i en negativ spiral der vi aldri kommer i posisjon til å utvikle nok tyngde, nok erfaring, nok referanser til å kunne bli noe mer og noe større enn vi er i dag. De store nasjonale byråene har en trygghet med seg fordi de har fått sjansen mange ganger, og når vi aldri gir oss selv sjansen glipper både tryggheten og farten fremover i vår utvikling. Vi blir stående stille!

For nordområdesatsingen er dette hjelpeløst. Skal vi ikke selv tjene på den utviklingen som skal skje – i form av arbeidsplasser, skattekroner og ivrige studenter på våre skolebenker som ser muligheter for interessante jobber her? Selvfølgelig skal vi det. Og da haster det med å lære av egne feil og komme opp med nye oppskrifter som fungerer. Vi kunne for eksempel ha tilrettelagt for dette ved å si: Kun nord-norske byråer inviteres til å søke, men må selv sørge for at de har den nødvendige kompetansen med seg – om så med samarbeidsparter fra Oslo.

Nordområdesatsingen blir ikke virkelig av ministrenes ord, men først og fremst av de beslutninger vi sjøl gjør i hverdagen.

Et kontrollspørsmål kan være på sin plass – for alle som sitter i posisjon til å påvirke utviklingen her nord:

Skal vi inkludere eller ekskludere vår egen kompetanse for fremtiden?