Savnet: Nordnorske strateger og strategi

Og så har stortingskandidatene drevet valgkamp som de må; ut fra sitt partiprogram i sitt fylke og med helt lokale poeng når det har gitt gevinst.

Jonas Gahr Støre er dyktig og politisk reflektert. Han har bidratt til et helt nødvendig nasjonalt og internasjonalt fokus på Nordområdene. De som har hørt eller lest ham, eller har lest regjeringens «Byggesteiner i Nord» uten partipolitiske briller, vet at strategien utgjør et generasjonsprosjekt.

I auditoriet på Høgskolen i Narvik nylig stilte en student et vettugt spørsmål om hva skolen og miljøet der kan bidra med, om jeg husker rett. Statsråden sitt svar i kortform er selvsagt - og forteller alt om utfordringen:

«Det må dere finne ut av selv». Nettopp.

Landsdelen kjenner utfordringene best, og oppegående politikere og nærings- eller fagmiljø rundt om kan mye om fortrinn, kompetanse og potensial. På hvert sitt nes. I sin region.

Men helheten, landsdelsstrategien, slik den utformet hos oss selv, hvor er den? Er det sånn at både høgskolemiljø og landsdelen venter på utfordringer fra sør?

Det er ikke noen utfordring å finne ut at det trengs ei bru eller et nytt sykehus. Det er, som Jonas Gahr Støre elsker å si, heller ingen annen formel for verdiskaping i nord enn i sør.

Men en realisering av en visjon a la «Nord-Norge som vekstregion» forutsetter grundig nordnorsk fellesarbeid mellom politikk, forskningsmiljø og næringsliv - parret med kunnskap om globale og nasjonale trender innen miljø og næringsutvikling.

Det er folk som Røde Robert Hermansen, Johan Petter Barlindhaug eller Hans Olav Karde som fører an i landsdelens debatt om verdiskaping. De hever røsten og ser ofte ut over seg selv og sine. De blir av og til lyttet til, også i sør.

Men disse er dårlige substitutter for folkevalgte - og tross alt representanter for bedrifter eller næringsmiljøer.

Og blant de folkevalgte har vi i beste fall fylkespolitikere - og stortingskandidater fra fylker. Ikke markante nordnorske politikere; i kraft av innhold, synlighet og gjennomslagskraft.

Vi mangler politiske lederskikkelser. Slike som kan heve seg over trivialiteter og tenkning innenfor snever geografi – og som kan gi oss tanker og visjoner innenfor energi, miljø og næringspolitikk spesielt.

En nordnorsk strategi vil naturlig bygge på regjeringens Nordområde-visjoner.

Regjeringen har i prinsippet gitt landsdelen topp prioritet. Naturressursene og stormaktenes ambisjoner gir landsdelen en ny og spesiell rolle. Men den store «geopolitikken» forutsetter en forankret strategi i selve landsdelen.

En spe begynnelse til noe sånt ble presentert i Narvik forleden. «Industriutvikling i Nord-Norge frem mot 2030», en forstudie utført av forskere ved SINTEF og NORUT.

Dette er en fremtidstenkning over 38 sider, en rapport som for øvrig lå til grunn for Robert Hermansen høyttenkning i Fremover, om nordnorsk industriutvikling med basis i fusjonerte kraftselskap.

Spennende, og mye mer enn kvartalspolitikk! Det lover godt at kunnskapsbedrifts-ledere og næringsledere vil jobbe videre langsetter den aksen. Men prosessene og debattene må også skje i nordnorske, helhetstenkende politiske miljøer. Nordnorske politikere, i den grad de finnes, må ikke la utenriksminister Jonas være alene.

Uten et ekte nordnorsk politisk engasjement er det en fare for at landsdelen enda en gang blir et redskap for andre - og ikke får noe løft.