Trenger vi en nordnorsk avis?

Hvis kritikken knytter seg til bruk av offentlige midler i en medieutredning, kan det være grunn til å stille spørsmål ved prinsippene som ligger til grunn. Levedyktigheten til store deler av nordnorsk presse er basert på pressestøtte. Tromsø ville, som Bodø, bare hatt en avis dersom pressestøtten ble fjernet. Bladet Tromsø overlever så vidt fordi avisen mottar betydelig pressestøtte. Nasjonalt ville meningsbærende aviser som Nationen og Klassekampen blitt lagt ned på dagen dersom pressestøtten ble fjernet. Den sittende regjering, som er satt sammen av to av de partier som kritiserer utredningsarbeidet, øker pressestøtten i neste års statsbudsjett til 311 millioner kroner. Høyre ønsker å endre og redusere pressestøtten, men har meg bekjent aldri foreslått å avikle en ordning som har som mål å sikre en differensiert og mangfoldig presse. Av samme grunn har samtlige aviser i Norge momsfritak. Det hersker med andre ord bred politisk enighet om at det offentlig skal bidra til å sikre en differensiert presse – både i nord og sør.

Hvis det er ønsket om å utvide det nordnorske mediebildet som skaper politisk misnøye, er det overraskende. Dette, både fordi det strider mot politikkens ideal å begrense det offentlige rommet, men også fordi kritikerne med nødvendighet baserer sin kritikk på et relativt tynt grunnlag. Jeg har ikke fått et eneste spørsmål fra noen av dem. Deres kunnskap baserer seg dermed stort sett på en relativt lite informativ lekkasje i NRK Troms og Finnmark for en tid tilbake. Ut fra dette er det muligens noe overilt å konkludere med at prosjektet ikke har livets rett, slik enkelte av kritikerne gjør.

Derimot har de samme politikerne helt rett i at en slik avis ikke skal drives av det offentlige. Det har heller ikke vært noe tema i utredningsarbeidet. Offentlig avisdrift er sjølsagt både prinsipielt galt og kommersielt håpløst. En eventuell ny avis vil bare kunne overleve dersom den drives kommersielt forsvarlig og er en god investering for sine eiere.

Hvorvidt dette er mulig, utredes for tida av ei prosjektgruppe. Arbeidet gjøres i samarbeid med solid ekspertise på avisøkonomi. Ikke før arbeidet er avsluttet vil vi trekke noen konklusjon, altså motsatt av det kritikerne gjør.

Utgangspunktet for arbeidet er en analyse av dagens nordnorske mediebilde. Gjennom to store eiergrupper, A-pressen og Polaris Media, er det lagt et mediepolitisk kart for landsdelen. Av økonomiske grunner spisses hver enkelt avis i stadig høyere grad inn mot det lokale nyhetsbildet. Slik unngår man kannibalisme både i forhold til annonsører og lesere. Jeg hadde antakelig gjort det samme dersom jeg satt i ledelsen i et av de to konsernene. At Nordlys ikke lenger er en landsdelsavis er altså ikke et uttrykk for manglende journalistisk kompetanse eller vilje, men er resultat av en antakelig fornuftig kommersiell drift.

De nasjonale media trapper ned sin tilstedeværelse i Nord-Norge på et tidspunkt for utfordringene er større enn noen gang. Dagbladet har ingen journalister i landsdelen. Aftenposten har en frilanser. NRK er fortsatt kraftig til stede, men sliter blant annet på grunn av sin organisering med å få nasjonalt gjennomslag.

Dette mediebildet reduserer oversikten, underkommuniserer de store linjene og øker avstanden mellom sentrale besluttende organ og landsdelen. Samtidig reduseres den interne kunnskapen om Nord-Norge og Nordområdene. Bare unntaksvis vil lesere av Avisa Nordland finne nyheter om hva som skjer i Tromsø, Harstad, Narvik eller Kirkenes. Motsatt vil leserne av Finnmark Dagblad være ganske uvitende om begivenheter i Troms og Nordland.

Betydningen av og kunnskapen om nordnorsk næringsliv, fiskeri, kultur, akademia og politikk behandles som lokale fenomen i stedet for nasjonale kraftsenter. Landsdelens betydning reduseres av mangel på kunnskap om oss selv, og av nasjonens samlede mangel på kunnskap om utviklingen i Nord-Norge. Ekstra utfordrende blir dette i ei tid hvor premissene legges for spørsmål knyttet til det framtidige fiske, urfolksspørsmål, spørsmål om utvinning av olje og gass, klima, seiling over Polhavet og utvikling av nye universitetsmodeller, samarbeid med andre nasjoner i nord, for å nevne noen sentrale problemstillinger. Ingen av disse spørsmålene løses innenfor kommune- eller fylkesgrenser. Fylkesråd Odd Eriksen i Nordland er bare en av de mange som har karakterisert medias lokale tilnærming til slike spørsmål som et demokratisk problem.

Vi ønsker blant annet å finne svar på om den mediepolitiske situasjon i nord gir åpning for et nytt medium. Hvordan og i hvilke form et slikt medium eventuelt skal få, er også en del av utredningsarbeidet. Toneangivende redaktører i nord, som Hans Kristian Amundsen i Nordlys og Kari Karstensen i Finnmarken, har gitt uttrykk for at de deler begeistringen over en slik visjon. Kanskje ser de også at en mulig ny avis ikke nødvendigvis er en konkurrent, men et supplement og en styrking til den nordnorske medieflora. En slik konklusjon er fullt mulig å trekke dersom man i stedet for å spørre hvor mye en ny avis som stjele av dagens marked, spør hvor mye det totale avismarked i nord må øke for at en ny avis skal bli kommersiell og redaksjonell suksess.

At de samme redaktører samtidig dømmer prosjektet av økonomiske årsaker, er ikke overraskende. Desto mer gledelig er det at arbeidet så langt har bekreftet at en ny avis i en eller annen variant, vil ha helt andre økonomiske rammebetingelser enn etablerte aviser. Det er ikke mer mystisk enn forskjellen på SAS og Norwegian. Når man skal beregne kostnader og inntekter i en nyetablering, er det med andre ord begrenset erfaring å hente fra de etablerte media.

Redaktøren i Bladet Tromsø er den som har gått lengst i å kritisere avisideen. Det er forståelig ut fra den økonomiske situasjonen som avisen befinner seg i, men så blir heller ikke forretningsmodellen i Bladet Tromsø retningsgivende for vårt arbeid.

Kanskje har både politikerne som uttalte seg til NRK og avisredaktørene rett i at dette er umulig. I så fall er lekkasjene om en mulig avis det eneste som står igjen av arbeidet. Uten denne lekkasjen ville ingen har hørt at noen gjorde et forsøk på å utvide og styrke den nordnorske offentligheten. Skulle utredningsarbeidet konkludere med at det er kommersielt fornuftig, sitter vi med en avisidè som svært mange ser ut til å ønske seg. I så fall kan det hende at prosjektet går inn i en ny fase.

I stedet for å konkludere på forhånd, har noen av oss av de grunner som er nevnt, bestemt oss for å finne ut om det er behov og grunnlag for en nasjonal avis med ståsted i nord.